Veien jeg har tråkket....

Jeg elsker å male, jeg elsker mine pastellkritt, og jeg elsker å se andre kunstneres arbeid....og utfra tilbakemelding jeg får fra andre er det å få komme innpå en kunstners arbeid noe som mange trives med. Jeg har fundert litt på hva jeg skal bruke bloggen min til - og har bestemt meg for at dere der ute som er interesserte og nysgjerrige skal bli invitert inn i mitt atelier. Min verden, som ofte er ganske ensom, men slett ikke stille eller kjedelig...

Jeg får ofte spørsmål om hvordan maleriene mine blir til, hvordan det går an å få det til å se så virkelig ut. Det skal dere få bli mer kjent med etterhvert, i fremtidige poster. Når jeg nå sitter her og skal skrive den første posten om mitt arbeid er det mange tanker som krangler om plass - men jeg har valgt å bruke denne posten på å vise starten på min utvikling som maler - og den jeg er i dag. Å utvikle ferdigheter innen et område består bestandig av hardt arbeid - om du vil noe. Som kunstner har jeg ikke hatt mulighet til å utdanne meg formelt, så veien frem har vært kronglete, tidvis bratt og regntung, tidvis solfylt og bred. Veien er lang, og jeg tror ikke egentlig at jeg vet hvor jeg befinner meg - det er så mange avstikkere å ta... Noen merker langs veien kjenner jeg, og et av dem finnes tilbake i 2002. Da oppdaget jeg hvilke muligheter som bor i pastell, og begynte å utforske dem.

Mitt første pastellmaleri, og mitt første stilleben, malt etter et originalverk av Alfredo Gomez:

"Stilleben med epler" 2002 

Da bildet ble malt sto jeg bare i porten og kikket inn, og så en vei som virket spennende....så jeg gikk videre, ganske ustø i starten men etterhvert ganske så freidig og fokusert. En kontrast til dette første forsøket er mitt eget maleri fra 2011:

"Etter skoletid" 2011

Det ligger ca 10 år med hardt arbeid mellom disse to maleriene. Prosessen bak et maleri er aldri lik, noen føles som om de maler seg selv, andre som om de slåss imot meg hele veien. Jeg har etterhvert forstått at det er et uttrykk for den læringen som finner sted - og har lært meg å sette pris på det. Et sentralt vendepunkt for meg har vært å erkjenne at de bildene som gir deg størst kamp og mest frustrasjon er de bildene du lærer mest av. Det gjør det enklere å tåle kampen og stå løpet ut.....det er en romantisk visjon å se for seg "kunstneren i arbeid", er det ikke? Jeg har alltid hatt dette indre bildet av ro, harmoni, stillhet og vakkert lys når jeg ser for meg kunstnere i sitt atelier. Hodebry, frustrasjon, oppgitthet, følelsen av å være mislykket og ikke få til - det hører ikke hjemme i det bildet. Det vises heller ikke når du ser vakker kunst, alle timene med arbeid som ligger bak vises ikke - det ser bare så lekende lett ut..... Sannheten ligger midt imellom. Noen malerier går lekende lett, andre ikke - og begge deler er like viktig for at man skal utvikle seg og lære.

Jeg kunne nå ha sammenlignet disse to maleriene og sagt mye om hva forskjellen består av. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg har valgt å vise dem for å illustrere at hardt, fokusert arbeid betaler seg. Mitt første maleri står i glass og ramme på kjøkkenet mitt. Jeg ser det hver dag, og det kan gi meg mange slags tanker. Det viktigste er motivasjonen - det blir så synlig at det går fremover. Det første bildet er et noe hjelpeløst forsøk på å kopiere en dyktig kunstner, det andre er mitt arbeid fra ide til ferdig maleri. Imellom ligger mange timers studier og arbeid, frustrasjon og glede. Og fremfor alt, en brennende lyst til å skape.