Etter skoletid

Gjenklang ja...gjenklang fra ei anna tid. Fra barndommen, de lune minnene....før i tiden ble vi ikke kjørt eller hentet, vi gikk til skolen og vi gikk hjem. Vår, sommer, høst og vinter, i snø, regn, sludd og sol, alle gikk. Man ble sliten av det. Det var langt å gå, og man kom hjem våt inn til skinnet, blåfrossen eller svett. Vi gikk ikke bare, det var mye å holde styr på langs veien. Det var hemmeligheter som skulle deles, konflikter som skulle løses, avklaringer om hvem som var "inne" og "ute", hvem var bestevenner den uken. Avtaler skulle gjøres, hvor skulle vi møtes på ettermiddagen? Vi hadde ikke smarttelefon eller internett, og hustelefonen kunne ikke røres før etter klokka fem, bortsett fra i nødsfall. Det var dyrt, og hva som kunne regnes som nødsfall var det de voksne som bestemte.

Det var utfordringer underveis, hvem klarte å stå hele bakken ned mens vi sklei på glattisen, hvem klarte å gå lengst på de tomme kabeltromlene på Sør-Troms, hvem klatret til topps i det høyeste treet? Nederst i veien, før den siste lange bakken sto en rusten gammel, lastebil med springfjærer i setene. Det ble til en trampoline, hvem klarte å hoppe høyest...? Sparketog, så lange som mulig, det tok tid å organisere, og var småskummelt for guttene ville alltid ha stor fart i den bratteste bakken. Hvem som klarte å sykle lengst uten å holde i styret.....og så måtte vi stoppe og gi hestene som gikk på beite litt kos. Det var kråkesølv som skulle samles, glansbilder og klistremerker som skulle byttes, og noen ganger noen stjålne blikk mens man sakket etter de andre sammen med den søteste gutten... Klart man ble sliten!

Så kom man hjem...stille, lune stunder. Hjemme, få av våte klær og tunge sekker, og komme seg inn i stua i myke ullbukser og lodne, hjemmestrikka lesta. Vi hadde det, ullbukser og ullsokker som var strikket av bestemor. Bestemor ja, jeg var så heldig å ha bestemor og bestefar nært, de bodde midt i den siste brattbakken. Så deilig å kunne gå til ho mor, slippe den siste kneika! Hvis vi var riktig heldige fikk vi middag, mor lagde de beste fiskekakene. Nystekte, varme fiskekaker.... Eller hjemmelaga blodpannekaker, det var lykke! Mor var alltid der, hun hørte på alt vi opplevde, hun smurte ferske brødskiver med sirup på, hun trøstet, hun ga de beste rådene, og serverte varm rabarbragrøt eller stekte klappekaker rett på plata.

Lukt, lyden av kjøkkenklokka som tikket tålmodig, tiden sto stille etter skoletid. Den stunden var det ikke noe annet som eksisterte, den var bare der...en stund for seg selv, fordøye inntrykk, finne ro.

"Etter skoletid", tørrpastell på sandpapir.

Tirsdager var det ekstra stas å komme hjem, da kom det nytt Donald! Broren min var rask til å sikre seg bladet først. Han hadde en unik evne til å forsvinne inn i sin egen verden. Finne noe å tygge på, det rykende ferske bladet, - og han var ikke kontaktbar for ei stund. Han reiste inn i sin egen verden, og enset ikke det som foregikk rundt ham. Mamma kunne gjerne forsøke å snakke til ham, høre om dagen hadde vært fin, om han kanskje hadde lekser å gjøre, be ham om å henge de våte klærne opp til tørk, - men akkurat der og da var det ikke mulig å oppnå kontakt. Så mamma ventet med spørsmålene, vi andre søsknene ventet på vår tur til å lese bladet, og tiden sto stille. Lufta var sepiafarget, det var lunt og trygt, og det var stille. Stillheten ble av og til brutt av bror sin hjertelige latter når Donald&Co fant på sine sprell, og gjenklangen av latteren hans inspirerte meg til å male dette bildet....