Kunst som inspirerer

Det er fredag, solen skinner inn vinduet mitt, sneen begynner så smått å smelte. Det går mot lysere tider igjen, og det kjennes godt! Et perfekt tidspunkt til å starte noe nytt...jeg holder på med forarbeid til et nytt maleri. Jeg sitter her med rene pensler, et blankt lerret og helt nye tuber med maling. Her snakker vi ikke bare om å starte på nytt maleri, her snakker vi helt på nytt med et annet medium, noe jeg ikke behersker, rykk tilbake til start! Jeg har lenge kjent på at pastellene mine har noen begrensninger som jeg så langt ikke har klart å finne en god nok løsning på, og har vært nysgjerrig på om oljemaling kan gi meg noe annet. Så hvis nysgjerrigheten og lysten er der, da er det vel ikke noe å tenke på - hopp i det! Jeg regner med at det ligger noen timer med hodebry og frustrasjon foran meg, men jeg har alltid likt utfordringer så jeg håper på mye positivt påfyll også. Jeg har ikke gjort det lett for meg selv heller, når jeg først hopper kan jeg like godt hoppe hardt. Men jeg får komme tilbake til det senere, foreløpig tegner jeg bare skissen så vi får se hvordan dette utvikler seg når jeg begynner å male...

Når jeg prøver ut nye ting er det helt naturlig å søke til andre for å lære og få inspirasjon. Hele veien har jeg fulgt andre, oppdaget nye kunstnere, og søkt tilbake til gamle favoritter. Jeg har lyst til å bruke litt plass på bloggen min også til å dele mine favoritter med dere, så jeg har funnet frem noen til dette innlegget.

For et par år siden hadde jeg og min mann noen timer til overs i Oslo, mens vi ventet på flyet vi skulle med nordover. Vi kom fra USA, der vi hadde vært i 3 uker i solfylte Florida. Etter et døgn på reisefot fra Florida landet vi tidlig en søndagsmorgen på Gardermoen, trøtte og slitne, og hadde 11 timers venting på flyplassen. I veldig liten grad spesielt givende. Jeg hadde fått med meg at nasjonalgalleriet stilte ut Edvard Munch, og foreslo at vi brukte tiden der. Jeg har alltid likt Munch, men aldri sett bildene i virkeligheten, dermed endte vi opp på kunstutstilling, full av jetlag og egentlig ganske mye hjemlengsel.

Der, mektig og kraftfullt, mystisk og vakkert, der møtte jeg kunstens mektighet! De mørke vinternettene, det blå lyset, fjellene, den store naturen - hjemme! Alt lå i dette verket, jeg ble bergtatt! Sikkert ekstra mottakelig der og da, "homeward bound"....

Harald Sohlberg, "Vinternatt i Rondane"

Selv om fjellene Harald Sohlberg ble inspirert av ikke ligger i Nord-Norge, så har han fanget stemningen jeg opplever her nord. En mektig opplevelse, et uventet, og godt øyeblikk.


Og endelig fikk jeg se Munch sine verker på nært hold. Alle bildene som har fulgt meg siden jeg var tenåring, samlet på et sted. Det blir egentlig overveldende å ta inn inntrykkene når de kommer på rekke og rad. De maleriene som gjorde størst inntrykk på meg var ikke de jeg forventet - Skrik, Vampyr, Fortvilelse, Melankoli, Det syke barn - favorittene står i kø! Men pussig nok var Munch sitt selvportrett veldig sterkt og etterlot et varig inntrykk.

Jeg vil likevel trekke frem dette, "Melankoli". Det har alltid snakket til meg, og er en stor favoritt for meg. Munch er et stort forbilde i forhold til det å visualisere emosjoner. Bildene hans illustrerer følelser og stemninger så utrolig godt, kanskje særlig de mørke og vanskelige følelsene. Jeg er selv en ganske så utpreget melankoliker til tider, som sanger trives jeg ekstra godt når jeg får uttrykke låter med såre følelser, og som maler er det mål for meg å uttrykke emosjoner eller stemninger i bildene mine. Selv om mitt uttrykk er helt annerledes, er Munch en mester jeg vender tilbake til. Fargebruken hans, komposisjonene, kraften han får frem er mesterlig.

Edvard Munch, "Melankoli"

En annen stor mester som tidlig festet seg hos meg er Van Gogh. Som barn så jeg dette bildet daglig. Hjemme hos oss hang en reproduksjon av dette bildet, og for meg er det noe varmt, lunt og trygt over det. Som barn var det nok fargene, og historien bildet forteller som appellerte til meg. Det gjør det ennå, men jeg legger mer merke til teknikken hans, til komposisjonen, og blir nok også farget av historien om Van Gogh. Bildet har også fått et dypere innhold for meg etter at jeg besøkte Paris, og vandret i de samme gatene som ham. Paris er og blir en stor del av kunsthistorien, og har festet seg i minnet mitt fordi det alltid har vært en del av min romantiske visjon av kunstnere da jeg var ung. Bohemlivet, samhold, vie seg til kunsten, opposisjon mot det etablerte - jeg må bare innrømme at det fremsto veldig attraktivt for meg som tenåring. Det høres unektelig attraktiv ut, men skyggesidene av en tilværelse som kunstnerne på 1800-tallet levde er ikke fullt så besnærende...det ofret jeg selvfølgelig ikke en tanke som ungdom, men drømmen om å leve ut kunsten - den lever, og illustreres så godt i Van Goghs fargerike maleri. 

Vincent Van Gogh, "Cafe Terrace at night"

Fra de gamle mesterne til samtidens. For meg er det ikke mulig å nevne mine store forbilder uten å ta med Andrew Hemingway. Mester i pastell, mester i stilleben, mester i fotorealisme. Han demonstrerer på det mest briljante vis hvor sterkt tørrpastell står på egne ben. Detaljrikdommen og stemningen Hemingway får frem er utrolig, og jeg blir like inspirert hver gang jeg studerer maleriene hans. For når det ser sånn ut, er det ikke lett å tenke at dette er et maleri...? Kunsten hans åpnet døren til en nye verden for meg, hvor store muligheter som bor i tørrpastell. Tålmodigheten hans, og perfeksjonismen inspirerer meg, hver dag, og gir meg noe å strekke meg etter, inspirasjon til å utvikle min egen teknikk.

Andrew Hemingway, "Still Life with Orchid and Stones"

Jeg avslutter dette innlegget med en annen samtidskunstner, som for meg oppleves som en motpol til Andrew Hemingway. Jeg kom med en liten kommentar i forhold til kunstens misjon i et tidligere innlegg. Kan kunst bare være vakker, eller må den ha et dypere innhold? Skal den provosere? Hvor viktig er det at maleriet har et narrativ? Hemingway viser, i mine øyne, at vakker kunst i aller høyeste grad er kunst. Men Gottfried Helnwein viser det motsatte. Bildene hans er vakre, og utsøkt teknisk utført. Men de er urovekkende, de er forstyrrende, de provoserer og de vekker ubehag. Og de forteller en historie, til den som klarer å høre...

Gottfried Helnwein

Helnwein står for meg frem som et tydelig eksempel på at hyperrealisme er stor kunst. Når diskusjonen om fotorealisme/hyperrealisme kommer opp - og det gjør den ofte - så blir Helnwein for meg et soleklart argument - selvfølgelig er det stor kunst. Mektig og forstyrrende, vakker og imponerende - en av vår tids mestere. Jeg valgte dette bildet fordi det alltid gjør inntrykk på meg, det har et sterkt emosjonelt narrativ. Men det er kanskje ikke så provoserende...? Kanskje ikke så urovekkende heller? Jeg legger til et annet av Helnweins arbeider, for å illustrere det jeg snakker om:

Gottfried Helnwein

Det ble kanskje tydeligere nå...og enda tydeligere blir det hvis du søker opp alle arbeidene hans. En mester, som gjør inntrykk og som får deg til å stoppe opp og tenke.

Kunst beriker, på så mange slags vis....

Etter skoletid

Gjenklang ja...gjenklang fra ei anna tid. Fra barndommen, de lune minnene....før i tiden ble vi ikke kjørt eller hentet, vi gikk til skolen og vi gikk hjem. Vår, sommer, høst og vinter, i snø, regn, sludd og sol, alle gikk. Man ble sliten av det. Det var langt å gå, og man kom hjem våt inn til skinnet, blåfrossen eller svett. Vi gikk ikke bare, det var mye å holde styr på langs veien. Det var hemmeligheter som skulle deles, konflikter som skulle løses, avklaringer om hvem som var "inne" og "ute", hvem var bestevenner den uken. Avtaler skulle gjøres, hvor skulle vi møtes på ettermiddagen? Vi hadde ikke smarttelefon eller internett, og hustelefonen kunne ikke røres før etter klokka fem, bortsett fra i nødsfall. Det var dyrt, og hva som kunne regnes som nødsfall var det de voksne som bestemte.

Det var utfordringer underveis, hvem klarte å stå hele bakken ned mens vi sklei på glattisen, hvem klarte å gå lengst på de tomme kabeltromlene på Sør-Troms, hvem klatret til topps i det høyeste treet? Nederst i veien, før den siste lange bakken sto en rusten gammel, lastebil med springfjærer i setene. Det ble til en trampoline, hvem klarte å hoppe høyest...? Sparketog, så lange som mulig, det tok tid å organisere, og var småskummelt for guttene ville alltid ha stor fart i den bratteste bakken. Hvem som klarte å sykle lengst uten å holde i styret.....og så måtte vi stoppe og gi hestene som gikk på beite litt kos. Det var kråkesølv som skulle samles, glansbilder og klistremerker som skulle byttes, og noen ganger noen stjålne blikk mens man sakket etter de andre sammen med den søteste gutten... Klart man ble sliten!

Så kom man hjem...stille, lune stunder. Hjemme, få av våte klær og tunge sekker, og komme seg inn i stua i myke ullbukser og lodne, hjemmestrikka lesta. Vi hadde det, ullbukser og ullsokker som var strikket av bestemor. Bestemor ja, jeg var så heldig å ha bestemor og bestefar nært, de bodde midt i den siste brattbakken. Så deilig å kunne gå til ho mor, slippe den siste kneika! Hvis vi var riktig heldige fikk vi middag, mor lagde de beste fiskekakene. Nystekte, varme fiskekaker.... Eller hjemmelaga blodpannekaker, det var lykke! Mor var alltid der, hun hørte på alt vi opplevde, hun smurte ferske brødskiver med sirup på, hun trøstet, hun ga de beste rådene, og serverte varm rabarbragrøt eller stekte klappekaker rett på plata.

Lukt, lyden av kjøkkenklokka som tikket tålmodig, tiden sto stille etter skoletid. Den stunden var det ikke noe annet som eksisterte, den var bare der...en stund for seg selv, fordøye inntrykk, finne ro.

"Etter skoletid", tørrpastell på sandpapir.

Tirsdager var det ekstra stas å komme hjem, da kom det nytt Donald! Broren min var rask til å sikre seg bladet først. Han hadde en unik evne til å forsvinne inn i sin egen verden. Finne noe å tygge på, det rykende ferske bladet, - og han var ikke kontaktbar for ei stund. Han reiste inn i sin egen verden, og enset ikke det som foregikk rundt ham. Mamma kunne gjerne forsøke å snakke til ham, høre om dagen hadde vært fin, om han kanskje hadde lekser å gjøre, be ham om å henge de våte klærne opp til tørk, - men akkurat der og da var det ikke mulig å oppnå kontakt. Så mamma ventet med spørsmålene, vi andre søsknene ventet på vår tur til å lese bladet, og tiden sto stille. Lufta var sepiafarget, det var lunt og trygt, og det var stille. Stillheten ble av og til brutt av bror sin hjertelige latter når Donald&Co fant på sine sprell, og gjenklangen av latteren hans inspirerte meg til å male dette bildet....