Saturday, September 29, 2012

Tid for arbeid....

Det har vært stille på bloggen - lenge. Ferietid først, sol og varme må til og er høyst fortjent for standhaftige nordlendinger, sommeren i nord har ikke vært imponerende! Ferietid er også kilde til inspirasjon og planlegging, det er aldri stille i min kreative verden, uansett hvor jeg befinner meg dukker det opp små og store glimt som øyeblikkelig setter i gang prosesser hos meg. Fremtidige malerier! Det kan fort boble over, så en skisseblokk er alltid lett tilgjengelig. Jeg har ikke mulighet til å huske alt som popper opp, så jeg bruker skisseblokken til å raskt skrible ned ideer - og jeg har alltid et kamera tilgjengelig for å forevige scener som setter i gang kreative prosesser hos meg.

Jeg er nå i full gang med å jobbe frem flere malerier, det planlegges flere utstillinger fremover og tiden er knapp. Realistiske pastellmalerier tar tid, lang tid, og det nytter ikke å prøve å forhaste seg. Det fungerer sjeldent godt, det skal være tid til alle stadier av et maleri. Jeg får ofte spørsmål om hvor lang tid det tar å male et bilde. Svaret er sannsynligvis et sted mellom 30 og 100 timer, alt etter størrelse og detaljnivå. Da har jeg ikke tatt med tiden det tar å planlegge komposisjon, utarbeide skisse, og tiden det tar å gjøre siste finish når jeg tror det er ferdig. Det tar tid....

Dette blir et smårotete innlegg, men siden det har vært stille så lenge tenkte jeg det var på tide å oppdatere litt - innimellom maleøktene. Skal straks gå videre på maleriet jeg jobber med, i mellomtiden viser jeg frem et maleri fra sommerutstillingen min.

"På rad", soft pastel malt på Sennelier La Carte, 24x32 cm.


Sees snart!

Thursday, August 02, 2012

Veien jeg har tråkket....

Jeg elsker å male, jeg elsker mine pastellkritt, og jeg elsker å se andre kunstneres arbeid....og utfra tilbakemelding jeg får fra andre er det å få komme innpå en kunstners arbeid noe som mange trives med. Jeg har fundert litt på hva jeg skal bruke bloggen min til - og har bestemt meg for at dere der ute som er interesserte og nysgjerrige skal bli invitert inn i mitt atelier. Min verden, som ofte er ganske ensom, men slett ikke stille eller kjedelig...

Jeg får ofte spørsmål om hvordan maleriene mine blir til, hvordan det går an å få det til å se så virkelig ut. Det skal dere få bli mer kjent med etterhvert, i fremtidige poster. Når jeg nå sitter her og skal skrive den første posten om mitt arbeid er det mange tanker som krangler om plass - men jeg har valgt å bruke denne posten på å vise starten på min utvikling som maler - og den jeg er i dag. Å utvikle ferdigheter innen et område består bestandig av hardt arbeid - om du vil noe. Som kunstner har jeg ikke hatt mulighet til å utdanne meg formelt, så veien frem har vært kronglete, tidvis bratt og regntung, tidvis solfylt og bred. Veien er lang, og jeg tror ikke egentlig at jeg vet hvor jeg befinner meg - det er så mange avstikkere å ta... Noen merker langs veien kjenner jeg, og et av dem finnes tilbake i 2002. Da oppdaget jeg hvilke muligheter som bor i pastell, og begynte å utforske dem.

Mitt første pastellmaleri, og mitt første stilleben, malt etter et originalverk av Alfredo Gomez:

"Stilleben med epler" 2002 
Da bildet ble malt sto jeg bare i porten og kikket inn, og så en vei som virket spennende....så jeg gikk videre, ganske ustø i starten men etterhvert ganske så freidig og fokusert. En kontrast til dette første forsøket er mitt eget maleri fra 2011:

"Etter skoletid" 2011
Det ligger ca 10 år med hardt arbeid mellom disse to maleriene. Prosessen bak et maleri er aldri lik, noen føles som om de maler seg selv, andre som om de slåss imot meg hele veien. Jeg har etterhvert forstått at det er et uttrykk for den læringen som finner sted - og har lært meg å sette pris på det. Et sentralt vendepunkt for meg har vært å erkjenne at de bildene som gir deg størst kamp og mest frustrasjon er de bildene du lærer mest av. Det gjør det enklere å tåle kampen og stå løpet ut.....det er en romantisk visjon å se for seg "kunstneren i arbeid", er det ikke? Jeg har alltid hatt dette indre bildet av ro, harmoni, stillhet og vakkert lys når jeg ser for meg kunstnere i sitt atelier. Hodebry, frustrasjon, oppgitthet, følelsen av å være mislykket og ikke få til - det hører ikke hjemme i det bildet. Det vises heller ikke når du ser vakker kunst, alle timene med arbeid som ligger bak vises ikke - det ser bare så lekende lett ut..... Sannheten ligger midt imellom. Noen malerier går lekende lett, andre ikke - og begge deler er like viktig for at man skal utvikle seg og lære.

Jeg kunne nå ha sammenlignet disse to maleriene og sagt mye om hva forskjellen består av. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg har valgt å vise dem for å illustrere at hardt, fokusert arbeid betaler seg. Mitt første maleri står i glass og ramme på kjøkkenet mitt. Jeg ser det hver dag, og det kan gi meg mange slags tanker. Det viktigste er motivasjonen - det blir så synlig at det går fremover. Det første bildet er et noe hjelpeløst forsøk på å kopiere en dyktig kunstner, det andre er mitt arbeid fra ide til ferdig maleri. Imellom ligger mange timers studier og arbeid, frustrasjon og glede. Og fremfor alt, en brennende lyst til å skape.

                              

Med blanke ark......

.....og slik fremstår bloggen min i dag. Det skal den ikke fortsette med, bloggen er tatt ned slik den fremsto, og får nå en sårt tiltrengt oppdatering og oppussing. Mine blogger har vært utsatt for en sterk grad av neglisjering over lang tid, og både innlegg og form ble bare utdatert og rotete. Jeg går dermed løs på en større omlegging på alle fronter, og håper det kan medføre at bloggene blir interessante å følge fremover!

Jeg er et barn av min tid, jeg er et nysgjerrig og evig engasjert menneske som omfavner de nye former for kommunikasjon vi har til rådighet. All verdens informasjon er tilgjengelig til enhver tid. Fellesskap og bekjentskaper innen dine interessefelt er et tastetrykk unna. Verden blir mindre. Vi blir litt bedre kjent. Vi blir rikere.

Så hvorfor skriver jeg dette da, i en blogg som skal handle om kunst? Jeg er et barn av min tid, også i mitt virke innen kunst. Jeg er selvlært som maler, min kunnskap og mine ferdigheter er utviklet av meg, gjennom livet mitt. Dog ikke uten hjelp, og det er her internett kommer inn. Det har åpnet opp en stor verden, et stort fellesskap av kunstnere fra hele verden - en overflod av kunnskap, mennesker som deler sine erfaringer, mennesker som villig deler sin kunnskap og gir tilbakemelding til hverandre. Slik har jeg utviklet meg og vokst, ikke alene men med hjelp av et verdensomspennende fellesskap. Det er fantastisk, er det ikke....?

Jeg fant min stemme, mitt uttrykk og mitt medium der ute, et tilfeldig søk på internett førte til at jeg oppdaget pastell som eget medium. Som så mange andre tenkte jeg på pastell som et verktøy for å lage skisser, forarbeider, studier - ikke som et eget selvstendig medium. Mange søk, mer kunnskap, mer inspirasjon - mye prøving og feiling, mye egeninnsats, mange timers arbeid ligger bak - men min stemme i dag er blitt tydelig og sterk, og den kommer frem gjennom mine pastellmalerier.

Jo, verden er blitt mindre og mulighetene er mange - der ute. Her hjemme da?
Jeg stiller spørsmålet fordi jeg har gått noen runder med meg selv - skal jeg ha en egen blogg - hva vil jeg med det, egentlig? Jeg fant ikke så mange kunstblogger på norsk, som tematiserer det jeg er opptatt av - hver dag, hver time, hvert minutt....jeg savner det samme fellesskapet som jeg har funnet utenfor våre grenser. Så svaret er, ja, jeg skal ha en blogg - jeg vil dele min kunnskap, mitt engasjement, min lidenskap - på norsk, her hjemme. Kanskje kan noen inspireres? Kanskje kan kunnskap om kunst spres og deles? Kanskje er det flere der ute som tenker det samme?

Bloggen skal pusses opp. Den skal få ny form, nytt innhold, blanke ark skal fylles med farge, med ord, med musikk og med kjærlighet til kunst.

Er det flere stemmer der ute....? La dem høres.......og del dem gjerne med meg!