Portrett i tørrpastell - øver på ny teknikk!

Jeg sa i et innlegg at jeg skulle komme tilbake til portrettet jeg malte av de to søstrene, der jeg går litt mer inn på de tekniske sidene. Jeg er i stor grad selvlært, jeg har ikke hatt mulighet til å ta så mye utdanning som jeg skulle ønske - bortsett fra et år på Visuell kunst ved universitetet i Bodø. Jeg skulle så gjerne ha tatt mer utdanning, så hvem vet? Vel, uansett, jeg jobber hele tiden med å utvikle meg videre, og i dag finnes det så mange muligheter på internett. Jeg har lenge vært glad i Cuong Ngyen sine portretter i tørrpastell, så jeg har kjøpt en ebok av ham og har startet et portrett for å lære hans teknikk. Ngyen's teknikk skiller seg fra min på flere måter, blant annet bruker han ikke fingrene eller verktøy for å blande fargene, og han bruker et grønt (!!) lag for å få frem hud toner. Resultatet hans er fantastisk flott, og en stil som virkelig appellerer til meg. Jeg har for sikkerhetsskyld valgt et foto med to søstre. Hvorfor ikke gjøre det ekstra vanskelig...

Jeg testet ut teknikken litt på forhånd, og resultatet ble egentlig ikke så verst:

Her vises bare litt av den grønne under malingen, men jeg ble positivt overrasket over hvor bra det fungerte etterhvert som jeg mikset inn andre farger. Gøy! 😃

Jeg startet portrettet med å tegne inn hovedlinjene og skygger med to nyanser av brent sienna. Jeg bruker bare pastellblyanter med denne teknikken, og jeg bruker Sennelier La Carte papir. Jeg startet faktisk dette portrettet på et annet papir - Pastelpad - som ikke fungerte spesielt bra. Det er stor forskjell på papir, og denne teknikken krever et papir som tåler jobbing i mange lag. Skulle nok ha fulgt Cuong Ngyen sine råd...jeg får finne noe annet å bruke det papiret på, så langt har det ikke fungert for meg på noe område. Jeg liker meg dårlig når det føles som om papiret jobber imot meg...

Tilbake til portrettet mitt, her er første lag - skissen:

Jeg planla en enkel bakgrunn - dvs egentlig ingen bakgrunn i det hele tatt, og har brukt et sandfarget papir. Tror det kan fungere fint for dette portrettet, jeg vil gjerne at det skal gi et mykt inntrykk, motivet innbyr til det.

Så kommer neste lag - det grønne laget. Jeg ville aldri ha funnet på å bruke grønt som undermaling selv, og jeg skal være den første til å innrømme at det ikke er spesielt tiltrekkende på det stadiet...

Det popper opp en og annen tanke om at skissen vel egentlig var fin i seg selv, det er med skrekkblandet fryd at jeg plukker frem de grønne blyantene...😧😳 

Tre nyanser av grønt....jeg leser og studerer, og føler meg egentlig ganske skeptisk på dette stadiet. Selv om jeg har testet det ut på mindre objekter så kjennes det plutselig langt mer skummelt å gå løs på et helt portrett.....eller to, som jeg har vært så smart å velge.....og resultatet ble sånn her:

Vel, ikke spesielt vakkert, må jeg si.....det må sies at de første lagene egentlig har gått forbausende fort. Jeg jobber med å se form, få på plass lys og skygge, og har prøvd å ikke henge meg så veldig mye opp i å få frem likhet ennå. Jeg er veldig glad i detaljer og synes det er den morsomste delen av prosessen, og har faktisk klart å la være å pirke med detaljer - selv om det klør i fingrene! Dette kommer senere, neste steg er å jobbe frem hud tonene. Har såvidt startet med dette, og merker at det nå tar lengre tid. Har så smått begynt å jobbe med detaljer, og få frem likhet, i tillegg til å jobbe frem hud tonene. Det ser ut til å gå rett vei nå, men har ennå langt igjen...her følger tre bilder fra ulike stadier i prosessen:

Som dere ser, fargene bygges gradvis opp, og gir etterhvert en naturlig hud tone. Mye små justering frem og tilbake, vurderinger i forhold til hvor lyset skal forsterkes eller dempes ned. Har så langt klart å holde meg til det opprinnelige målet som var å male et portrett uten å henge meg for mye opp i detaljer. Jeg ville få frem den vare følelsen mellom disse to, omsorgen som vises så tydelig hos storesøster - jeg ville få frem en ro og varme i bildet.

Her nærmer det seg de siste justeringene. Jeg er så langt fornøyd med resultatet, og er ekstra fornøyd med at jeg ikke har lagt inn for mye detaljer, jeg synes motivet kler det. Tid for å avgjøre om bakgrunnen skal holdes helt enkel, eller om jeg skal legge inn noe mer. Siden dette er et øvings-prosjekt for meg selv så  bestemte jeg meg for å leke litt, og endte med å legge inn litt pynt.

"Søstre", tørrpastell på papir, 30x40 cm

Sånn ble det til slutt, fornøyd med teknikken og med resultatet. Veldig gøy å jobbe med, ser helt klart for meg at denne teknikken tar jeg med meg videre. 

Nye prosjekter venter - ha en fin dag!

Informasjon om priser - og en kort demo

Jeg har fått så mye positiv tilbakemelding på forrige innlegg - tusen takk til alle som har kommet med oppmuntrende ord! Jeg setter virkelig pris på det, det gir meg tro på at dette er mulig å skape seg et levebrød av.

Driver for tiden på å bygger opp portfolio, og bruker det samtidig som en god mulighet til å prøve ut nye teknikker. Jeg omfavner med hele mitt hjerte alle de mulighetene som ligger der ute, heldigvis går det aldri tomt! :) Jobber med et innlegg som går mer på den tekniske siden, det kommer snart!
Jeg har lagt til en ny side med oversikt over priser for bestilling av portrett, og i den forbindelse viser jeg her noen bilder fra maleprosessen. Det ligger mye arbeid bak, og det er tidkrevende. Sånn sett er det kjempevanskelig å sette en pris på arbeidet, det holder liksom ikke å beregne en timepris. Men jeg har klart å lande på et nivå jeg synes er greit som introduksjon. Jeg planlegger nå å lage videoer av det jeg holder på med, en fin måte å vise frem prosessen på - jeg "nerder" ganske mye på youtube selv og synes det er gøy å se hvordan andre jobber. Men det kommer litt etterhvert, må sette meg inn i teknikken der...

Her kommer en kort og grei steg-for-steg presentasjon av to nydelig søstre:

De tidlige fasene, fra skisse, til undermaling, til jobbing med hud toner. Ikke alle stegene er like vakre....

Etter en del timers arbeid begynner det å ligne på noe, ingen tvil om at denne fasen er mest motiverende for meg!

Det ferdige portrettet. Dette er malt med tørrpastell på Sennelier La Carte, 30x40 cm. 

Fargene på dette fotoet er ganske nært originalen, men rødfargene er for sterke på min skjerm. 

Det er vanskelig å få et ordentlig foto av maleri - mitt kamera ser ut til å vektlegge rødt og blått så det klarer ikke å gjengi fargene korrekt. Nå på vinteren er det ekstra vanskelig, lyset varierer fra dag til dag, og det er generelt altfor mørkt. Må nok forske litt på bedre forhold for fotografering - men det kommer et stykke ned på listen! I mellomtiden får det klare seg med dette, mens den nye eieren forhåpentligvis kan glede seg over at originalen ser mye bedre ut! Hud tonene er mye jevnere og mykere enn det fotoet klarer å gjengi. 

Det var et kort og greit innlegg, for de som er interessert i de mer tekniske sidene - følg med, det kommer nye innlegg som tar det for seg om kort tid.

For dere som er interessert i å få malt et portrett - her finner dere en egen side med priser og informasjon.

Sees igjen om ikke så lenge!

Noen valg er lette....og veldig skremmende

Nå har jeg fundert lenge. Fundert, vurdert, fundert og tenkt - over et valg som jeg egentlig har hatt svaret på hele tiden. Det enkleste valget jeg noen gang har tatt - og det vanskeligste. Jeg har liksom beveget meg rundt kanten av et stup i flere år, har hele tiden visst at jeg skal hoppe - uten fallskjerm - men har ikke turt. (Det hørtes jaggu dramatisk ut...?!) Nå er det tid for å hoppe ut i det ukjente, og jobbe for å få det livet jeg ønsker meg - å jobbe med kunsten min på heltid. Det er det letteste valget jeg har tatt....fordi det er den jeg er, det er det jeg skal holde på med. Samtidig det vanskeligste for det er så mye nytt som må læres, det er en usikker verden, og man må vises og ta plass. Det finnes så utrolig mange advarsler rundt dette, stort sett så møter man på argumenter mot å leve av kunst - ikke noe særlig oppmuntrende å google temaet! Men jeg må prøve, så nå kjører jeg på!

Dagene mine nå for tiden spriker i alle himmelretninger - det googles, det lages hjemmeside, det males, det tegnes, det googles litt mer, det lages systemer, prislister, og oversikter over arbeider.
Hjelpe meg, bare det å få oversikt over mine arbeider er en heldagsjobb - jeg trodde jeg hadde et rimelig greit system, men jaggu tok jeg feil! Sosiale medier og mobilkamera har tydeligvis sneket seg inn og overtatt, det er jo så mye mer lettvint å knipse et bilde med mobilen og legge det ut på Facebook og Instagram. Hadde full kontroll på bildene mine tidligere, med gode foto, egne mapper med info på pc'n osv - men et sted på veien er mappene blitt temmelig mangelfulle....så nå oppdateres dette, foto knipses, mål og materialer dokumenteres og føres inn - mye kontorarbeid! Kaotiske forhold råder her! Foretar litt rydding samtidig, og det dukker opp gamle prosjekter som aldri ble ferdig, arbeider jeg ikke var fornøyd med eller mistet interessen for...det ryddes i papir, pasteller, blyanter, diverse maling, pensler, tusjer - himmel så mye greier jeg har samlet gjennom årene..

Og innimellom alt dette så tegner jeg, maler litt, øver på nye teknikker, har behov for å oppdatere portfolio så da jobber jeg med det også. Jepp, kaotiske forhold, det er ikke bare enkelt å henge med her. Tror det foregår minst like mye rydding i topplokket her samtidig - og det er vel noe som må til...:p Jeg har blikket rettet mot mål, og der ser det bra ut!

"Forberedelse", tørrpastell på papir

Sånn ser det ut i hodet mitt.....malte dette i 2013, og motivet symboliserer rett og slett den følelsen jeg hadde da - i forhold til jobb og fremtidsutsikter. Jeg var i feil spor, og visste hvor jeg egentlig skulle. Og det var nok litt sånn, "du vet hva du har, men ikke hva du får" - fordi det er en vanskelig tilværelse å velge seg - ingen fast inntekt, ingen forutsigbarhet, det var enklere å stå i en jobb som jeg kjente. Som jeg ble syk av. Som jeg fortsatt sliter med senvirkninger av. Sånn sett er valget egentlig enkelt, da kan jeg likegodt velge en jobb som sikkert blir utfordrende, som jeg blir sliten av, og som er utrygg - men som gjør meg lykkelig, og som føles riktig!
Så da lager jeg hjemmeside, systemer, oppdaterer portfolio, øver på teknikker og satser på at det er mulig å skape et levebrød av det jeg lager. Det betyr også at jeg tar imot bestillinger i tillegg til å selge originialarbeidene mine. Det kommer trykk av enkelte motiver om ikke så lenge, følg med!
Og på sikt håper jeg å kunne flytte inn i litt større lokaler der jeg får plass til alle prosjektene mine, der det også blir mulig å stikke innom for å se hva jeg har - det jobbes med saken!

Nå skal jeg tegne litt, klapp på skulderen for å ha utført en god dose kontorarbeid! Sniktitt på den nye hjemmesiden min finner du her: http://cravia2.fineartstudioonline.com/ Siden blir fortløpende oppdatert, der mine tidligere arbeider kommer, og alt nytt blir lagt ut. I tillegg finner du meg fortsatt på Facebook og Instagram, der jeg deler smått og stort av det jeg holder på med. Du finner meg hvis du søker Meretheart på alle plattformene. Jeg tar imot bestillinger av portrett, dyreportrett, og kan kanskje være den rette til å tegne eller male et motiv du har sett for deg? Ta kontakt med meg enten på sosiale medier, eller på e-post cravia2@yahoo.com - pris avtales etter størrelse og materialer. Det kommer mer utfyllende informasjon om priser og hva jeg kan tilby ganske snart - men fyll gjerne opp innboksen min med forespørsler! :D

Valget er tatt, det føles utmerket - 1, 2, 3 - hopp!!

Ha en fin dag! :)

Kunst som inspirerer

Det er fredag, solen skinner inn vinduet mitt, sneen begynner så smått å smelte. Det går mot lysere tider igjen, og det kjennes godt! Et perfekt tidspunkt til å starte noe nytt...jeg holder på med forarbeid til et nytt maleri. Jeg sitter her med rene pensler, et blankt lerret og helt nye tuber med maling. Her snakker vi ikke bare om å starte på nytt maleri, her snakker vi helt på nytt med et annet medium, noe jeg ikke behersker, rykk tilbake til start! Jeg har lenge kjent på at pastellene mine har noen begrensninger som jeg så langt ikke har klart å finne en god nok løsning på, og har vært nysgjerrig på om oljemaling kan gi meg noe annet. Så hvis nysgjerrigheten og lysten er der, da er det vel ikke noe å tenke på - hopp i det! Jeg regner med at det ligger noen timer med hodebry og frustrasjon foran meg, men jeg har alltid likt utfordringer så jeg håper på mye positivt påfyll også. Jeg har ikke gjort det lett for meg selv heller, når jeg først hopper kan jeg like godt hoppe hardt. Men jeg får komme tilbake til det senere, foreløpig tegner jeg bare skissen så vi får se hvordan dette utvikler seg når jeg begynner å male...

Når jeg prøver ut nye ting er det helt naturlig å søke til andre for å lære og få inspirasjon. Hele veien har jeg fulgt andre, oppdaget nye kunstnere, og søkt tilbake til gamle favoritter. Jeg har lyst til å bruke litt plass på bloggen min også til å dele mine favoritter med dere, så jeg har funnet frem noen til dette innlegget.

For et par år siden hadde jeg og min mann noen timer til overs i Oslo, mens vi ventet på flyet vi skulle med nordover. Vi kom fra USA, der vi hadde vært i 3 uker i solfylte Florida. Etter et døgn på reisefot fra Florida landet vi tidlig en søndagsmorgen på Gardermoen, trøtte og slitne, og hadde 11 timers venting på flyplassen. I veldig liten grad spesielt givende. Jeg hadde fått med meg at nasjonalgalleriet stilte ut Edvard Munch, og foreslo at vi brukte tiden der. Jeg har alltid likt Munch, men aldri sett bildene i virkeligheten, dermed endte vi opp på kunstutstilling, full av jetlag og egentlig ganske mye hjemlengsel.

Der, mektig og kraftfullt, mystisk og vakkert, der møtte jeg kunstens mektighet! De mørke vinternettene, det blå lyset, fjellene, den store naturen - hjemme! Alt lå i dette verket, jeg ble bergtatt! Sikkert ekstra mottakelig der og da, "homeward bound"....

Harald Sohlberg, "Vinternatt i Rondane"

Selv om fjellene Harald Sohlberg ble inspirert av ikke ligger i Nord-Norge, så har han fanget stemningen jeg opplever her nord. En mektig opplevelse, et uventet, og godt øyeblikk.


Og endelig fikk jeg se Munch sine verker på nært hold. Alle bildene som har fulgt meg siden jeg var tenåring, samlet på et sted. Det blir egentlig overveldende å ta inn inntrykkene når de kommer på rekke og rad. De maleriene som gjorde størst inntrykk på meg var ikke de jeg forventet - Skrik, Vampyr, Fortvilelse, Melankoli, Det syke barn - favorittene står i kø! Men pussig nok var Munch sitt selvportrett veldig sterkt og etterlot et varig inntrykk.

Jeg vil likevel trekke frem dette, "Melankoli". Det har alltid snakket til meg, og er en stor favoritt for meg. Munch er et stort forbilde i forhold til det å visualisere emosjoner. Bildene hans illustrerer følelser og stemninger så utrolig godt, kanskje særlig de mørke og vanskelige følelsene. Jeg er selv en ganske så utpreget melankoliker til tider, som sanger trives jeg ekstra godt når jeg får uttrykke låter med såre følelser, og som maler er det mål for meg å uttrykke emosjoner eller stemninger i bildene mine. Selv om mitt uttrykk er helt annerledes, er Munch en mester jeg vender tilbake til. Fargebruken hans, komposisjonene, kraften han får frem er mesterlig.

Edvard Munch, "Melankoli"

En annen stor mester som tidlig festet seg hos meg er Van Gogh. Som barn så jeg dette bildet daglig. Hjemme hos oss hang en reproduksjon av dette bildet, og for meg er det noe varmt, lunt og trygt over det. Som barn var det nok fargene, og historien bildet forteller som appellerte til meg. Det gjør det ennå, men jeg legger mer merke til teknikken hans, til komposisjonen, og blir nok også farget av historien om Van Gogh. Bildet har også fått et dypere innhold for meg etter at jeg besøkte Paris, og vandret i de samme gatene som ham. Paris er og blir en stor del av kunsthistorien, og har festet seg i minnet mitt fordi det alltid har vært en del av min romantiske visjon av kunstnere da jeg var ung. Bohemlivet, samhold, vie seg til kunsten, opposisjon mot det etablerte - jeg må bare innrømme at det fremsto veldig attraktivt for meg som tenåring. Det høres unektelig attraktiv ut, men skyggesidene av en tilværelse som kunstnerne på 1800-tallet levde er ikke fullt så besnærende...det ofret jeg selvfølgelig ikke en tanke som ungdom, men drømmen om å leve ut kunsten - den lever, og illustreres så godt i Van Goghs fargerike maleri. 

Vincent Van Gogh, "Cafe Terrace at night"

Fra de gamle mesterne til samtidens. For meg er det ikke mulig å nevne mine store forbilder uten å ta med Andrew Hemingway. Mester i pastell, mester i stilleben, mester i fotorealisme. Han demonstrerer på det mest briljante vis hvor sterkt tørrpastell står på egne ben. Detaljrikdommen og stemningen Hemingway får frem er utrolig, og jeg blir like inspirert hver gang jeg studerer maleriene hans. For når det ser sånn ut, er det ikke lett å tenke at dette er et maleri...? Kunsten hans åpnet døren til en nye verden for meg, hvor store muligheter som bor i tørrpastell. Tålmodigheten hans, og perfeksjonismen inspirerer meg, hver dag, og gir meg noe å strekke meg etter, inspirasjon til å utvikle min egen teknikk.

Andrew Hemingway, "Still Life with Orchid and Stones"

Jeg avslutter dette innlegget med en annen samtidskunstner, som for meg oppleves som en motpol til Andrew Hemingway. Jeg kom med en liten kommentar i forhold til kunstens misjon i et tidligere innlegg. Kan kunst bare være vakker, eller må den ha et dypere innhold? Skal den provosere? Hvor viktig er det at maleriet har et narrativ? Hemingway viser, i mine øyne, at vakker kunst i aller høyeste grad er kunst. Men Gottfried Helnwein viser det motsatte. Bildene hans er vakre, og utsøkt teknisk utført. Men de er urovekkende, de er forstyrrende, de provoserer og de vekker ubehag. Og de forteller en historie, til den som klarer å høre...

Gottfried Helnwein

Helnwein står for meg frem som et tydelig eksempel på at hyperrealisme er stor kunst. Når diskusjonen om fotorealisme/hyperrealisme kommer opp - og det gjør den ofte - så blir Helnwein for meg et soleklart argument - selvfølgelig er det stor kunst. Mektig og forstyrrende, vakker og imponerende - en av vår tids mestere. Jeg valgte dette bildet fordi det alltid gjør inntrykk på meg, det har et sterkt emosjonelt narrativ. Men det er kanskje ikke så provoserende...? Kanskje ikke så urovekkende heller? Jeg legger til et annet av Helnweins arbeider, for å illustrere det jeg snakker om:

Gottfried Helnwein

Det ble kanskje tydeligere nå...og enda tydeligere blir det hvis du søker opp alle arbeidene hans. En mester, som gjør inntrykk og som får deg til å stoppe opp og tenke.

Kunst beriker, på så mange slags vis....

Etter skoletid

Gjenklang ja...gjenklang fra ei anna tid. Fra barndommen, de lune minnene....før i tiden ble vi ikke kjørt eller hentet, vi gikk til skolen og vi gikk hjem. Vår, sommer, høst og vinter, i snø, regn, sludd og sol, alle gikk. Man ble sliten av det. Det var langt å gå, og man kom hjem våt inn til skinnet, blåfrossen eller svett. Vi gikk ikke bare, det var mye å holde styr på langs veien. Det var hemmeligheter som skulle deles, konflikter som skulle løses, avklaringer om hvem som var "inne" og "ute", hvem var bestevenner den uken. Avtaler skulle gjøres, hvor skulle vi møtes på ettermiddagen? Vi hadde ikke smarttelefon eller internett, og hustelefonen kunne ikke røres før etter klokka fem, bortsett fra i nødsfall. Det var dyrt, og hva som kunne regnes som nødsfall var det de voksne som bestemte.

Det var utfordringer underveis, hvem klarte å stå hele bakken ned mens vi sklei på glattisen, hvem klarte å gå lengst på de tomme kabeltromlene på Sør-Troms, hvem klatret til topps i det høyeste treet? Nederst i veien, før den siste lange bakken sto en rusten gammel, lastebil med springfjærer i setene. Det ble til en trampoline, hvem klarte å hoppe høyest...? Sparketog, så lange som mulig, det tok tid å organisere, og var småskummelt for guttene ville alltid ha stor fart i den bratteste bakken. Hvem som klarte å sykle lengst uten å holde i styret.....og så måtte vi stoppe og gi hestene som gikk på beite litt kos. Det var kråkesølv som skulle samles, glansbilder og klistremerker som skulle byttes, og noen ganger noen stjålne blikk mens man sakket etter de andre sammen med den søteste gutten... Klart man ble sliten!

Så kom man hjem...stille, lune stunder. Hjemme, få av våte klær og tunge sekker, og komme seg inn i stua i myke ullbukser og lodne, hjemmestrikka lesta. Vi hadde det, ullbukser og ullsokker som var strikket av bestemor. Bestemor ja, jeg var så heldig å ha bestemor og bestefar nært, de bodde midt i den siste brattbakken. Så deilig å kunne gå til ho mor, slippe den siste kneika! Hvis vi var riktig heldige fikk vi middag, mor lagde de beste fiskekakene. Nystekte, varme fiskekaker.... Eller hjemmelaga blodpannekaker, det var lykke! Mor var alltid der, hun hørte på alt vi opplevde, hun smurte ferske brødskiver med sirup på, hun trøstet, hun ga de beste rådene, og serverte varm rabarbragrøt eller stekte klappekaker rett på plata.

Lukt, lyden av kjøkkenklokka som tikket tålmodig, tiden sto stille etter skoletid. Den stunden var det ikke noe annet som eksisterte, den var bare der...en stund for seg selv, fordøye inntrykk, finne ro.

"Etter skoletid", tørrpastell på sandpapir.

Tirsdager var det ekstra stas å komme hjem, da kom det nytt Donald! Broren min var rask til å sikre seg bladet først. Han hadde en unik evne til å forsvinne inn i sin egen verden. Finne noe å tygge på, det rykende ferske bladet, - og han var ikke kontaktbar for ei stund. Han reiste inn i sin egen verden, og enset ikke det som foregikk rundt ham. Mamma kunne gjerne forsøke å snakke til ham, høre om dagen hadde vært fin, om han kanskje hadde lekser å gjøre, be ham om å henge de våte klærne opp til tørk, - men akkurat der og da var det ikke mulig å oppnå kontakt. Så mamma ventet med spørsmålene, vi andre søsknene ventet på vår tur til å lese bladet, og tiden sto stille. Lufta var sepiafarget, det var lunt og trygt, og det var stille. Stillheten ble av og til brutt av bror sin hjertelige latter når Donald&Co fant på sine sprell, og gjenklangen av latteren hans inspirerte meg til å male dette bildet....

En historie bak.....

Jeg maler i stor grad stilleben...stille liv...jeg liker et rent uttrykk, jeg er veldig glad i det realistiske, og jeg er glad i rene farger. Jeg jobber ut ifra mine egne komposisjoner, og bruker tid på å jobbe frem komposisjonen for et maleri. Jeg liker at det er pent, jeg tiltrekkes av det vakre, både i mitt eget arbeid og i andres. Kunst skal provosere sies det....gjennom tidene har vel dette gått igjen, kunst skal være noe mer, det skal engasjere og provosere. Noen malerier er veldig tydelige, og vekker en reaksjon veldig raskt. Andre er mer subtile, budskapet ligger mer gjemt og du må bruke tid. Og noen malerier er ganske enkelt bare vakre. Budskapet kan være tydelig for noen, men skjult for andre. Jeg tror dette er svært individuelt, hva som snakker til hver og en avhenger av mange faktorer. Hva som berører der og da, kan ha sammenheng med dine emosjoner i det øyeblikket du ser bildet. Det kan skape en gjenklang av gamle minner. Noe du har lest, sett, hørt, opplevd...hver person har med seg sin bakgrunn og sitt liv, og legger dette inn i det du ser.

Jeg leste en kommentar på en kunstside for ikke så lenge siden, til et oljemaleri der en kunstner hadde malt et brød på ei fjøl. Kommentaren: "Fint bilde, fin teknikk, men hvor er det narrative? Hvis det ikke er en historie, er det vits å male det da?".
Hm. Er det vits i det?

Som dere skjønner, dette utsagnet festet seg hos meg, og jeg har tenkt mye over det de siste ukene. Er det nok at et maleri er vakkert? Er det nok at det er teknisk godt malt? Er det kunst da? Og hvem bestemmer om det ligger et narrativ i bildet? Er det kunstneren? Kunstkritikere? Teoretikere? Tilskueren? Om et menneske ikke opplever at bildet har en fortelling, betyr det at det ikke er der?

La meg synliggjøre temaet gjennom ett av mine egne bilder, "Forberedelse", malt i tørrpastell.

"Forberedelse", tørrpastell på Sennelier La Carte, 30x40 cm

Det er vel ganske åpenbart at det er et teknisk godt utført pastellmaleri. Komposisjonen er kompleks, kanskje ikke helt tradisjonell? Valg av gjenstander, også mer utradisjonelt? Dette er et stilleben som ganske typisk tiltaler meg som maler på alle måter, det er teknisk krevende, det er variasjon i tekstur og valører, det er intrikate linjer og refleksjoner - det utfordrer meg som maler på mange vis. Er det kunst da? Er dette nok til å kalle det kunst? Eller er det bare et teknisk godt utført bilde?

Vel, det finnes også en annen side ved dette bildet. Det er til og med ganske tydelig, for den som ser det. Jeg har så langt ikke sagt så mye om narrativet i mine bilder, jeg har stort sett nøyd meg med å legge inn et hint i tittelen. Men det finnes, i stort sett alle mine malerier ligger det også mer bak. En historie, et minne, et poeng, som gir meg en større tilfredsstillelse når jeg maler. Det er en ide som følger bildet fra planlegging av komposisjon, gjennom maleprosessen i de valgene jeg gjør av farge og valør, det følger en historie som er tydelig for meg. Menneskelige relasjoner og emosjoner er tema som jeg er opptatt av, og det er stort sett her fortellingen i mine bilder er forankret. Spørsmålet er om dette blir formidlet gjennom mine stilleben, vises fortellingen for andre? Dette bildet, "Forberedelse" er et stilleben, men også det nærmeste du kommer et selvportrett fra meg, så langt. Komposisjonen forteller en historie om meg, en slags ettertenksomhet der jeg står i et veiskille. Fortellingen er veldig tydelig for meg, komposisjonen forteller mye om veivalget jeg står overfor. Vises det for andre? Kanskje, kanskje ikke...vi ender kanskje opp med at det er øyet som ser, det er individuelt hva du opplever der og da. Jeg vil legge inn en liten kommentar til damen som ikke så poenget med å male et brød fordi det ikke var noe narrativ. Det at en person ikke ser det, betyr ikke at det ikke er der. Hva som skaper gjenklang hos meg er ikke nødvendigvis det samme som hos deg. Vi er alle forskjellige. Heldigvis.

"Forberedelse" fikk en Honorable Mention i The 15th Annual Pastel 100, USA i 2013, som gledet meg ekstra mye fordi dette bildet illustrerer meg som person, både som maler og min opplevelse av å stå i en livsendring.

Still life demo #5

Siste del av demoen, på tide å poste den tenker jeg! Det er en stund siden jeg gjorde ferdig maleriet, jeg har bare ikke fått satt meg ned for å skrive innlegget. ;) Men her er det altså. Jeg har siden sist fått med meg at i Norge kaller vi Soft pastell for tørrpastell, så jeg må kanskje venne meg til å bruke uttrykket. Jeg har mange kunstnervenner rundt om i verden som maler med tørrpastell, der alle kaller det for soft pastel, så det har rett og slett festet seg hos meg.

Nok om det, her er det foreløpige resultatet av soft isen min.

Jeg funderte litt på bakgrunn, og fant ut at jeg ville holde det helt enkelt. Jeg er veldig glad i 50-talls farger, og syntes at denne grønnfargen kunne fungere for isen. Det er noe med å ikke legge inn en bakgrunn som konkurrerer for mye med hovedmotivet, noen ganger er det enkle best. Jeg har valgt å holde kjeksen mindre detaljert, jeg vil at selve isen skal være hovedfokus. Jeg klarte likevel å dra ut rundt 20 farger for å male kjeksen, det er mange nyanser malt inn i den. Jeg sa at dette er det foreløpige resultatet, og det er som regel slik for alle bildene mine at siste finish gjøres i flere omganger. Bildene legges gjerne bort i flere uker, og når jeg tar det frem igjen finner jeg gjerne noe jeg vil justere på. Vi blir ofte lurt av hjernen vår, vi fullfører det vi ser på og kan overse feil når vi stirrer på det samme over lang tid. En god pause fra bildet er ofte veldig effektivt, når det tas frem popper feil frem. En kan bli blind for små skjevheter i bildet, som blir veldig tydelige etter en pause. 

Det kan godt hende at jeg gjør flere justeringer på dette også, men foreløpig legger jeg det ut som siste del av demoen. Jeg er klar for nye motiver og skal i gang med klargjøring av flere malerier, kanskje vi sees underveis her? Takk for følget, håper det har vært gøy å følge med!