Friday, March 18, 2016

Kunst som inspirerer

Det er fredag, solen skinner inn vinduet mitt, sneen begynner så smått å smelte. Det går mot lysere tider igjen, og det kjennes godt! Et perfekt tidspunkt til å starte noe nytt...jeg holder på med forarbeid til et nytt maleri. Jeg sitter her med rene pensler, et blankt lerret og helt nye tuber med maling. Her snakker vi ikke bare om å starte på nytt maleri, her snakker vi helt på nytt med et annet medium, noe jeg ikke behersker, rykk tilbake til start! Jeg har lenge kjent på at pastellene mine har noen begrensninger som jeg så langt ikke har klart å finne en god nok løsning på, og har vært nysgjerrig på om oljemaling kan gi meg noe annet. Så hvis nysgjerrigheten og lysten er der, da er det vel ikke noe å tenke på - hopp i det! Jeg regner med at det ligger noen timer med hodebry og frustrasjon foran meg, men jeg har alltid likt utfordringer så jeg håper på mye positivt påfyll også. Jeg har ikke gjort det lett for meg selv heller, når jeg først hopper kan jeg like godt hoppe hardt. Men jeg får komme tilbake til det senere, foreløpig tegner jeg bare skissen så vi får se hvordan dette utvikler seg når jeg begynner å male...

Når jeg prøver ut nye ting er det helt naturlig å søke til andre for å lære og få inspirasjon. Hele veien har jeg fulgt andre, oppdaget nye kunstnere, og søkt tilbake til gamle favoritter. Jeg har lyst til å bruke litt plass på bloggen min også til å dele mine favoritter med dere, så jeg har funnet frem noen til dette innlegget.

For et par år siden hadde jeg og min mann noen timer til overs i Oslo, mens vi ventet på flyet vi skulle med nordover. Vi kom fra USA, der vi hadde vært i 3 uker i solfylte Florida. Etter et døgn på reisefot fra Florida landet vi tidlig en søndagsmorgen på Gardermoen, trøtte og slitne, og hadde 11 timers venting på flyplassen. I veldig liten grad spesielt givende. Jeg hadde fått med meg at nasjonalgalleriet stilte ut Edvard Munch, og foreslo at vi brukte tiden der. Jeg har alltid likt Munch, men aldri sett bildene i virkeligheten, dermed endte vi opp på kunstutstilling, full av jetlag og egentlig ganske mye hjemlengsel.

Der, mektig og kraftfullt, mystisk og vakkert, der møtte jeg kunstens mektighet! De mørke vinternettene, det blå lyset, fjellene, den store naturen - hjemme! Alt lå i dette verket, jeg ble bergtatt! Sikkert ekstra mottakelig der og da, "homeward bound"....

Harald Sohlberg, "Vinternatt i Rondane"

Selv om fjellene Harald Sohlberg ble inspirert av ikke ligger i Nord-Norge, så har han fanget stemningen jeg opplever her nord. En mektig opplevelse, et uventet, og godt øyeblikk.


Og endelig fikk jeg se Munch sine verker på nært hold. Alle bildene som har fulgt meg siden jeg var tenåring, samlet på et sted. Det blir egentlig overveldende å ta inn inntrykkene når de kommer på rekke og rad. De maleriene som gjorde størst inntrykk på meg var ikke de jeg forventet - Skrik, Vampyr, Fortvilelse, Melankoli, Det syke barn - favorittene står i kø! Men pussig nok var Munch sitt selvportrett veldig sterkt og etterlot et varig inntrykk.

Jeg vil likevel trekke frem dette, "Melankoli". Det har alltid snakket til meg, og er en stor favoritt for meg. Munch er et stort forbilde i forhold til det å visualisere emosjoner. Bildene hans illustrerer følelser og stemninger så utrolig godt, kanskje særlig de mørke og vanskelige følelsene. Jeg er selv en ganske så utpreget melankoliker til tider, som sanger trives jeg ekstra godt når jeg får uttrykke låter med såre følelser, og som maler er det mål for meg å uttrykke emosjoner eller stemninger i bildene mine. Selv om mitt uttrykk er helt annerledes, er Munch en mester jeg vender tilbake til. Fargebruken hans, komposisjonene, kraften han får frem er mesterlig.


Edvard Munch, "Melankoli"


En annen stor mester som tidlig festet seg hos meg er Van Gogh. Som barn så jeg dette bildet daglig. Hjemme hos oss hang en reproduksjon av dette bildet, og for meg er det noe varmt, lunt og trygt over det. Som barn var det nok fargene, og historien bildet forteller som appellerte til meg. Det gjør det ennå, men jeg legger mer merke til teknikken hans, til komposisjonen, og blir nok også farget av historien om Van Gogh. Bildet har også fått et dypere innhold for meg etter at jeg besøkte Paris, og vandret i de samme gatene som ham. Paris er og blir en stor del av kunsthistorien, og har festet seg i minnet mitt fordi det alltid har vært en del av min romantiske visjon av kunstnere da jeg var ung. Bohemlivet, samhold, vie seg til kunsten, opposisjon mot det etablerte - jeg må bare innrømme at det fremsto veldig attraktivt for meg som tenåring. Det høres unektelig attraktiv ut, men skyggesidene av en tilværelse som kunstnerne på 1800-tallet levde er ikke fullt så besnærende...det ofret jeg selvfølgelig ikke en tanke som ungdom, men drømmen om å leve ut kunsten - den lever, og illustreres så godt i Van Goghs fargerike maleri. 

Vincent Van Gogh, "Cafe Terrace at night"
Fra de gamle mesterne til samtidens. For meg er det ikke mulig å nevne mine store forbilder uten å ta med Andrew Hemingway. Mester i pastell, mester i stilleben, mester i fotorealisme. Han demonstrerer på det mest briljante vis hvor sterkt tørrpastell står på egne ben. Detaljrikdommen og stemningen Hemingway får frem er utrolig, og jeg blir like inspirert hver gang jeg studerer maleriene hans. For når det ser sånn ut, er det ikke lett å tenke at dette er et maleri...? Kunsten hans åpnet døren til en nye verden for meg, hvor store muligheter som bor i tørrpastell. Tålmodigheten hans, og perfeksjonismen inspirerer meg, hver dag, og gir meg noe å strekke meg etter, inspirasjon til å utvikle min egen teknikk.


Andrew Hemingway, "Still Life with Orchid and Stones"
Jeg avslutter dette innlegget med en annen samtidskunstner, som for meg oppleves som en motpol til Andrew Hemingway. Jeg kom med en liten kommentar i forhold til kunstens misjon i et tidligere innlegg. Kan kunst bare være vakker, eller må den ha et dypere innhold? Skal den provosere? Hvor viktig er det at maleriet har et narrativ? Hemingway viser, i mine øyne, at vakker kunst i aller høyeste grad er kunst. Men Gottfried Helnwein viser det motsatte. Bildene hans er vakre, og utsøkt teknisk utført. Men de er urovekkende, de er forstyrrende, de provoserer og de vekker ubehag. Og de forteller en historie, til den som klarer å høre...


Gottfried Helnwein
Helnwein står for meg frem som et tydelig eksempel på at hyperrealisme er stor kunst. Når diskusjonen om fotorealisme/hyperrealisme kommer opp - og det gjør den ofte - så blir Helnwein for meg et soleklart argument - selvfølgelig er det stor kunst. Mektig og forstyrrende, vakker og imponerende - en av vår tids mestere. Jeg valgte dette bildet fordi det alltid gjør inntrykk på meg, det har et sterkt emosjonelt narrativ. Men det er kanskje ikke så provoserende...? Kanskje ikke så urovekkende heller? Jeg legger til et annet av Helnweins arbeider, for å illustrere det jeg snakker om:

Gottfried Helnwein

Det ble kanskje tydeligere nå...og enda tydeligere blir det hvis du søker opp alle arbeidene hans. En mester, som gjør inntrykk og som får deg til å stoppe opp og tenke.

Kunst beriker, på så mange slags vis....





Friday, March 04, 2016

Etter skoletid

Gjenklang ja...gjenklang fra ei anna tid. Fra barndommen, de lune minnene....før i tiden ble vi ikke kjørt eller hentet, vi gikk til skolen og vi gikk hjem. Vår, sommer, høst og vinter, i snø, regn, sludd og sol, alle gikk. Man ble sliten av det. Det var langt å gå, og man kom hjem våt inn til skinnet, blåfrossen eller svett. Vi gikk ikke bare, det var mye å holde styr på langs veien. Det var hemmeligheter som skulle deles, konflikter som skulle løses, avklaringer om hvem som var "inne" og "ute", hvem var bestevenner den uken. Avtaler skulle gjøres, hvor skulle vi møtes på ettermiddagen? Vi hadde ikke smarttelefon eller internett, og hustelefonen kunne ikke røres før etter klokka fem, bortsett fra i nødsfall. Det var dyrt, og hva som kunne regnes som nødsfall var det de voksne som bestemte.

Det var utfordringer underveis, hvem klarte å stå hele bakken ned mens vi sklei på glattisen, hvem klarte å gå lengst på de tomme kabeltromlene på Sør-Troms, hvem klatret til topps i det høyeste treet? Nederst i veien, før den siste lange bakken sto en rusten gammel, lastebil med springfjærer i setene. Det ble til en trampoline, hvem klarte å hoppe høyest...? Sparketog, så lange som mulig, det tok tid å organisere, og var småskummelt for guttene ville alltid ha stor fart i den bratteste bakken. Hvem som klarte å sykle lengst uten å holde i styret.....og så måtte vi stoppe og gi hestene som gikk på beite litt kos. Det var kråkesølv som skulle samles, glansbilder og klistremerker som skulle byttes, og noen ganger noen stjålne blikk mens man sakket etter de andre sammen med den søteste gutten... Klart man ble sliten!

Så kom man hjem...stille, lune stunder. Hjemme, få av våte klær og tunge sekker, og komme seg inn i stua i myke ullbukser og lodne, hjemmestrikka lesta. Vi hadde det, ullbukser og ullsokker som var strikket av bestemor. Bestemor ja, jeg var så heldig å ha bestemor og bestefar nært, de bodde midt i den siste brattbakken. Så deilig å kunne gå til ho mor, slippe den siste kneika! Hvis vi var riktig heldige fikk vi middag, mor lagde de beste fiskekakene. Nystekte, varme fiskekaker.... Eller hjemmelaga blodpannekaker, det var lykke! Mor var alltid der, hun hørte på alt vi opplevde, hun smurte ferske brødskiver med sirup på, hun trøstet, hun ga de beste rådene, og serverte varm rabarbragrøt eller stekte klappekaker rett på plata.

Lukt, lyden av kjøkkenklokka som tikket tålmodig, tiden sto stille etter skoletid. Den stunden var det ikke noe annet som eksisterte, den var bare der...en stund for seg selv, fordøye inntrykk, finne ro.

"Etter skoletid", tørrpastell på sandpapir.

Tirsdager var det ekstra stas å komme hjem, da kom det nytt Donald! Broren min var rask til å sikre seg bladet først. Han hadde en unik evne til å forsvinne inn i sin egen verden. Finne noe å tygge på, det rykende ferske bladet, - og han var ikke kontaktbar for ei stund. Han reiste inn i sin egen verden, og enset ikke det som foregikk rundt ham. Mamma kunne gjerne forsøke å snakke til ham, høre om dagen hadde vært fin, om han kanskje hadde lekser å gjøre, be ham om å henge de våte klærne opp til tørk, - men akkurat der og da var det ikke mulig å oppnå kontakt. Så mamma ventet med spørsmålene, vi andre søsknene ventet på vår tur til å lese bladet, og tiden sto stille. Lufta var sepiafarget, det var lunt og trygt, og det var stille. Stillheten ble av og til brutt av bror sin hjertelige latter når Donald&Co fant på sine sprell, og gjenklangen av latteren hans inspirerte meg til å male dette bildet....

Monday, February 29, 2016

En historie bak.....

Jeg maler i stor grad stilleben...stille liv...jeg liker et rent uttrykk, jeg er veldig glad i det realistiske, og jeg er glad i rene farger. Jeg jobber ut ifra mine egne komposisjoner, og bruker tid på å jobbe frem komposisjonen for et maleri. Jeg liker at det er pent, jeg tiltrekkes av det vakre, både i mitt eget arbeid og i andres. Kunst skal provosere sies det....gjennom tidene har vel dette gått igjen, kunst skal være noe mer, det skal engasjere og provosere. Noen malerier er veldig tydelige, og vekker en reaksjon veldig raskt. Andre er mer subtile, budskapet ligger mer gjemt og du må bruke tid. Og noen malerier er ganske enkelt bare vakre. Budskapet kan være tydelig for noen, men skjult for andre. Jeg tror dette er svært individuelt, hva som snakker til hver og en avhenger av mange faktorer. Hva som berører der og da, kan ha sammenheng med dine emosjoner i det øyeblikket du ser bildet. Det kan skape en gjenklang av gamle minner. Noe du har lest, sett, hørt, opplevd...hver person har med seg sin bakgrunn og sitt liv, og legger dette inn i det du ser.

Jeg leste en kommentar på en kunstside for ikke så lenge siden, til et oljemaleri der en kunstner hadde malt et brød på ei fjøl. Kommentaren: "Fint bilde, fin teknikk, men hvor er det narrative? Hvis det ikke er en historie, er det vits å male det da?".
Hm. Er det vits i det?

Som dere skjønner, dette utsagnet festet seg hos meg, og jeg har tenkt mye over det de siste ukene. Er det nok at et maleri er vakkert? Er det nok at det er teknisk godt malt? Er det kunst da? Og hvem bestemmer om det ligger et narrativ i bildet? Er det kunstneren? Kunstkritikere? Teoretikere? Tilskueren? Om et menneske ikke opplever at bildet har en fortelling, betyr det at det ikke er der?

La meg synliggjøre temaet gjennom ett av mine egne bilder, "Forberedelse", malt i tørrpastell.

"Forberedelse", tørrpastell på Sennelier La Carte, 30x40 cm

Det er vel ganske åpenbart at det er et teknisk godt utført pastellmaleri. Komposisjonen er kompleks, kanskje ikke helt tradisjonell? Valg av gjenstander, også mer utradisjonelt? Dette er et stilleben som ganske typisk tiltaler meg som maler på alle måter, det er teknisk krevende, det er variasjon i tekstur og valører, det er intrikate linjer og refleksjoner - det utfordrer meg som maler på mange vis. Er det kunst da? Er dette nok til å kalle det kunst? Eller er det bare et teknisk godt utført bilde?

Vel, det finnes også en annen side ved dette bildet. Det er til og med ganske tydelig, for den som ser det. Jeg har så langt ikke sagt så mye om narrativet i mine bilder, jeg har stort sett nøyd meg med å legge inn et hint i tittelen. Men det finnes, i stort sett alle mine malerier ligger det også mer bak. En historie, et minne, et poeng, som gir meg en større tilfredsstillelse når jeg maler. Det er en ide som følger bildet fra planlegging av komposisjon, gjennom maleprosessen i de valgene jeg gjør av farge og valør, det følger en historie som er tydelig for meg. Menneskelige relasjoner og emosjoner er tema som jeg er opptatt av, og det er stort sett her fortellingen i mine bilder er forankret. Spørsmålet er om dette blir formidlet gjennom mine stilleben, vises fortellingen for andre? Dette bildet, "Forberedelse" er et stilleben, men også det nærmeste du kommer et selvportrett fra meg, så langt. Komposisjonen forteller en historie om meg, en slags ettertenksomhet der jeg står i et veiskille. Fortellingen er veldig tydelig for meg, komposisjonen forteller mye om veivalget jeg står overfor. Vises det for andre? Kanskje, kanskje ikke...vi ender kanskje opp med at det er øyet som ser, det er individuelt hva du opplever der og da. Jeg vil legge inn en liten kommentar til damen som ikke så poenget med å male et brød fordi det ikke var noe narrativ. Det at en person ikke ser det, betyr ikke at det ikke er der. Hva som skaper gjenklang hos meg er ikke nødvendigvis det samme som hos deg. Vi er alle forskjellige. Heldigvis.

"Forberedelse" fikk en Honorable Mention i The 15th Annual Pastel 100, USA i 2013, som gledet meg ekstra mye fordi dette bildet illustrerer meg som person, både som maler og min opplevelse av å stå i en livsendring.


Monday, October 19, 2015

Still life demo #5

Siste del av demoen, på tide å poste den tenker jeg! Det er en stund siden jeg gjorde ferdig maleriet, jeg har bare ikke fått satt meg ned for å skrive innlegget. ;) Men her er det altså. Jeg har siden sist fått med meg at i Norge kaller vi Soft pastell for tørrpastell, så jeg må kanskje venne meg til å bruke uttrykket. Jeg har mange kunstnervenner rundt om i verden som maler med tørrpastell, der alle kaller det for soft pastel, så det har rett og slett festet seg hos meg.

Nok om det, her er det foreløpige resultatet av soft isen min.



Jeg funderte litt på bakgrunn, og fant ut at jeg ville holde det helt enkelt. Jeg er veldig glad i 50-talls farger, og syntes at denne grønnfargen kunne fungere for isen. Det er noe med å ikke legge inn en bakgrunn som konkurrerer for mye med hovedmotivet, noen ganger er det enkle best. Jeg har valgt å holde kjeksen mindre detaljert, jeg vil at selve isen skal være hovedfokus. Jeg klarte likevel å dra ut rundt 20 farger for å male kjeksen, det er mange nyanser malt inn i den. Jeg sa at dette er det foreløpige resultatet, og det er som regel slik for alle bildene mine at siste finish gjøres i flere omganger. Bildene legges gjerne bort i flere uker, og når jeg tar det frem igjen finner jeg gjerne noe jeg vil justere på. Vi blir ofte lurt av hjernen vår, vi fullfører det vi ser på og kan overse feil når vi stirrer på det samme over lang tid. En god pause fra bildet er ofte veldig effektivt, når det tas frem popper feil frem. En kan bli blind for små skjevheter i bildet, som blir veldig tydelige etter en pause. 
Det kan godt hende at jeg gjør flere justeringer på dette også, men foreløpig legger jeg det ut som siste del av demoen. Jeg er klar for nye motiver og skal i gang med klargjøring av flere malerier, kanskje vi sees underveis her? Takk for følget, håper det har vært gøy å følge med! 

Thursday, August 20, 2015

Still life demo #4

Se der ja, dagene flyr....igjen.... ;) Jaja, det er vel bare å innse at dette er en sakteblogg, det er lite sannsynlig at det kommer daglige oppdateringer herfra! Jeg er nordlending, og i år ble det sånn at sommeren kom i august - det er bare å nyte solstrålene når de er her så de siste ukene har dreid seg om uteliv - og musikk! En helt annen greie, jeg spiller i band også og deler tiden min mellom musikk og maling - og nå har det vært fokus på konsert og band.

Men - det betyr ikke at det ikke skjer noe med soft isen min! Jeg har kommet ganske langt, så jeg tenkte jeg skulle lage et lite innlegg som viser fremgangen.



Jeg jobber jevnt og trutt med selve isen, bit for bit går det fremover. Jeg er klar over at mange skolerte har lært å bygge opp et maleri ved å jobbe med hele motivet samtidig. Jeg ser selvfølgelig fornuften i det, det er enklere å holde kontroll på fargene når du ser samspillet i alt. Det er ikke nok å bare tenke på hvilke farger du bruker, det er minst like viktig - om ikke mer viktig - å tenke på valør, tone og intensitet. Selve fargen er egentlig underordnet, hvis du er nøye i observasjonene dine og velger riktig valør kan du skape et realistisk uttrykk selv om du velger en "feil" farge. Jeg jobber da ikke slik en "bør", jeg jobber ferdig del etter del, og det fungerer helt fint for meg. Jeg har trent opp øyet mitt gjennom mange år og føler meg trygg på valør og tone, dermed har jeg kontroll hele veien. I tillegg er jeg ikke så redd for å gjøre feil, pasteller er relativt greie å rette opp om jeg velger feil innimellom. Når det er sagt, jeg har en annen fremgangsmåte når jeg maler landskap, da er jeg mer opptatt av å se helheten, da maler jeg mer over hele bildet hele veien. 


Se her, nesten ferdig med kremen! Jeg er egentlig kommet til kjeksen, jeg jobber nå med å velge farger til den. Det hører hjemme i neste innlegg, jeg har ikke tatt bilde av det ennå! Som dere ser har jeg valgt varme farger i stor grad til isen. Jeg har lagt inn kalde farger enkelte steder, hovedsaklig blått for å lage en kontrast til de varme bruntonene. Blåfargene ligger i skyggene. Det er lurt å tenke kontrast når du maler realistisk (du må det, i grunnen...) varme kontra kalde farger, lyse kontra mørke, intense kontra dempede - samspillet er sentralt for å lykkes! Det som kanskje fikk meg til å male denne isen var refleksjonene, jeg hadde lyst til å få frem den skinnende delen av isen. Da er samspillet og kontrastene mellom fargene viktig å kontrollere. I tillegg legger jeg inn farger som ikke egentlig er der - som jeg sa i et tidligere innlegg - det er farger jeg opplever når jeg studerer det jeg maler. Her er det blåfarger, lilla og litt rødt som er lagt inn i skyggene og i sjokoladen. Det er farger du ikke finner i virkeligheten, men de oppleves riktig for øyet, fordi valør og tone er korrekt. 

Et annet poeng med å kontrollere farger er at de danner form. Dersom fargevalget er feil vil ikke objektet jeg maler fremstå tredimensjonalt og realistisk. Det samme gjelder kanter og overganger. Noen steder er det skarpe, tydelige skiller mellom farger, andre steder er overgangene nærmest utvisket. Dette bidrar til å skape form og gjengi noe realistisk på papir. Jeg måtte stoppe opp og fundere litt over fargevalget underveis, i det jeg ville ha frem at sjokoladestrøet fortsatt er tørt enkelte steder. Det var noe nytt for meg, der jeg må stoppe opp og fundere litt på hvordan jeg skal løse det. Det skjer alltid, for hvert maleri jeg maler kommer det slike overraskelser som byr på noe nytt, det er alltid noe nytt å lære. Gøy! Og noen ganger frustrerende....... Jeg tror jeg har løst det her, jeg valgte en kaldere og lysere bruntone slik at flekkene som fortsatt er tørr trer mer frem. 

Så der har dere det, jeg nærmer meg mål og kan sannsynligvis avslutte denne demoen i neste innlegg! Dersom sola blir her en stund til kan det gå noen dager, men det blir ikke så altfor lenge til. Inntil da - nyt livet der dere er! 

Thursday, August 06, 2015

Still life demo #3

Det handler om å se. Om du tegner eller maler, når du velger realisme handler det om å se. Farge, form, lys, skygge - det handler om å virkelig se. I første innlegg snakket jeg litt om fotorealisme/hyperrealisme - diskusjonen rundt disse retningene. Jeg sa også at jeg sannsynligvis kom tilbake til den, selv om jeg egentlig ikke er så opptatt av det. Men jeg vil likevel gjøre en avklaring rundt dette, nettopp fordi jeg får så mange spørsmål om temaet. Først av alt, jeg har veldig stor respekt for fotorealistene/hyperrealistene! Det kreves høy teknisk kompetanse, tålmodighet og dedikasjon å male fotorealistisk. De er etter min mening svært dyktige og talentfulle kunstnere.
La du merke til at jeg sier "de"...? Det er bevisst fra min side. Jeg anser ikke meg selv for å være fotorealist eller hyperrealist. Når jeg nå skal fortelle mer om hvordan jeg jobber meg gjennom maleprosessen kommer det frem hvorfor.

Fotorealismen som retning startet på slutten av 60-tallet av en gruppe kunstnere fra USA. Den tekniske definisjonen sier at fotorealisme er en kunstretning som omhandler maling, tegning og andre grafiske medium, der kunstneren studerer et fotografi og forsøker å gjengi bildet så realistisk som mulig med et annet medium. Hyperrealisme er en avansert form for fotorealisme, der en gjerne også fokuserer på emosjoner og/eller narrativ. Ut ifra disse definisjonene er ikke min teknikk innenfor, idet jeg ikke har som mål, eller gjør forsøk på en realistisk gjengivelse av et fotografi. Tvert imot, når jeg velger farger gjøres det ut ifra mitt blikk, slik jeg ser dem og opplever dem. Noen ganger er det nært opptil fotoet, mens andre ganger er det farger jeg opplever, som egentlig ikke er der. Soft pastell har den unike egenskapen at fargene er særdeles rene og klare, de er ikke blandet ut med ulike våte medium som falmer fargene eller tar bort den opprinnelige fargen i pigmentene. Bindemidlene som brukes i pastell er tørre, og beholder fargepigmentenes opprinnelige farge i høy grad. Dette er grunnen til at pastellene er mitt førstevalg, maleriene blir veldig fargesterke og klare, og dette tiltrekker meg. Det påvirker også fargevalgene mine, det er gøy å leke med mulighetene pastellenes egenskaper gir. Det betyr også at jeg ikke er fotorealist, jeg fyller ikke kravene i definisjonen. En klok mann kalte en gang bildene mine for romantisk realisme, og det er egentlig den "boksen" som har føltes mest hjemme for meg. Dersom en absolutt skal sette ting i bås. Det er jeg heller ikke spesielt opptatt av, men for dem som måtte være det så har jeg avklart det også.



Ok, nok fundering over termer og båser - over til maling! Her er et bilde av første steg, der jeg velger en fargepalett og prøver meg litt frem til en hovedpalett. Som du ser, tegningen består stort sett bare av hovedlinjene, med noen halvhjertede markeringer av skygge og form her og der. Jeg er utålmodig, jeg vil som regel helst rett inn i malingen! Det er likevel verdt å investere litt tid på skisse og tegning, det hjelper meg å bli kjent med formen på det jeg skal male. Når jeg begynner å male står uansett overraskelser i kø, alt vi ser rundt oss hver dag består av så utrolig mange detaljer og nyanser, jeg har opplevd gang på gang at jeg sitter og tenker "wow, er det sånn det egentlig ser ut"....og der ligger poenget med å se det du maler. Du må male det du ser, ikke det du tror du ser. Det hjelper ikke med en god tegning i bunn, med fine farger eller personlige strøk. Hvis du ikke observerer, tar inn og forstår hva du ser, så vil maleriet gjenspeile dette. Da oppstår feil som river den som ser ut av opplevelsen, når målet er realisme.


Det går fremover, som dere ser, jeg har det gøy med soft isen - men blir innmari sulten! ;-) Jeg har valgt ut en fargepalett som består av ulike bruntoner, det er sikkert 10 - 15 ulike nyanser brunt her, 4-5 ulike gråfarger, litt blått, litt krem, litt gult, litt lilla, litt rødt og litt hvitt - jeg mikser inn de fargene jeg ser, og de jeg føler! Jeg bygger opp bildet lag på lag, og blander inn forskjellige farger til jeg finner det jeg er ute etter. Jeg jobber frem detaljer samtidig, jeg trives best når jeg ser hvordan det blir fortløpende. Jeg fokuserer mye på form - igjen er observasjon nøkkelen til et realistisk uttrykk.
Jeg har det gøy, det går fremover jevnt og trutt og jeg er snart klar med neste innlegg. Vi sees! :)

Wednesday, August 05, 2015

Still life demo #2

Det går ganske raskt unna, her er jeg klar med del 2 - og sikkert del 3 av demoen. Forrige del ble avsluttet med skisse klargjort for pastellpapir. Det kan hende det blir en del teknisk prat i dette innlegget, med fokus på materialene jeg bruker. For oss som maler med soft pastell er det aldri kjedelig, men det kan kanskje være det for andre... ;-) Materialene er viktig, både for uttrykket en er ute etter og i forhold til kvalitet og varighet. Det finnes utrolig mange forskjellige produkter, også for pastell. Det er ikke slik at du trenger å bruke papir spesiallaget for pastell. En kan også bruke vanlig tegnepapir, papir beregnet for akvarell, en skisseblokk, om så kopipapir. Det finnes også mange forskjellige typer pastellkritt - harde, myke, billige og dyre. For en nybegynner er det helt greit å velge produkter i studentkvalitet og billig papir. Disse er imidlertid ikke egnet for profesjonelle arbeider, de holder ikke god nok kvalitet. Dette går først og fremst utover lysfasthet, der maleriene/tegningene vil falme raskt.

Jeg maler på Sennelier La Carte, et spesiallaget papir for pastell. Jeg bruker også andre papir, Pastelmat, Wallis, Colorfix, velour, men ingen har så langt kommet opp mot La Carte. I pastellsamlingen min (det blir en samling når man blir bitt av basillen...) har jeg et utvalg av ulike merker, i forskjellige kvaliteter. I tillegg bruker jeg pastellblyanter. For spesielt interesserte - mine favoritter er Girault, Terry Ludwig, Unison, og Faber Castell. Jeg har et ganske stort utvalg etterhvert, også av andre merker, men dette er de jeg foretrekker. Av blyanter bruker jeg Faber Castell, Derwent og Carbothello. Det er stort sett det som skal til, i tillegg til knetgummi og kanskje et viskelær. Jeg har en del verktøy, tortillions og colorshapers, men det er sjelden jeg bruker disse lengre. Fingrene holder i massevis som verktøy! Mer om det senere...men - jeg bruker alltid profesjonelle materialer, som er testet for lysfasthet. Pasteller i god kvalitet beholder sine særskilte rene og klare farger i århundrer når materialene er gode. Vil du vite mer om materialer så finner du informasjon på egen side her i bloggen Om pastell


Tilbake til selve demoen.....her er skissen overført til pastellpapiret. Jeg bruker kullstift til dette, og fikserer det slik at tegningen ikke forsvinner så lett når jeg begynner å male. Kullstiften er så myk at den ikke lager merker i papiret, og fungerer helt utmerket sammen med pastell. 

Ok, det er grunnarbeidet - klar til å begynne å male! Det er i for seg en annen stor diskusjon som går i kunstkretser - er det tegning eller maleri? Det er muligens fortsatt uavklart, idet tegning for mange er en del av teknikken. Pastell kan brukes på forskjellige måter, du kan tegne som du gjør med en blyant, eller du kan bryte krittene i biter og bruke den brede siden for å male. Uansett blander en farger som en gjør med våte medium (olje, akryl, akvarell), der fargene blandes direkte på papiret. Pastellkrittene og fingrene fungerer som pensel. For min del er nok tegning en utpreget del av teknikken min, jeg føler selv at jeg tegner. Samtidig blander jeg fargene og bruker større strøk med krittene - så om det da er maling eller tegning kan sikkert diskuteres. Men nettopp det at vi blander farger, og former motivet med krittene gjør det til et maleri. Har jeg skjønt. Jeg er ikke så fryktelig opptatt av akkurat det heller....


Sånn ser det ut der jeg jobber...jeg liker meg best ved tegnebordet mitt når jeg maler stilleben. Når jeg maler landskap bruker jeg staffeli, da er det greit å ha mulighet til å kunne bevege seg og se maleriet fra avstand. For realistiske stilleben med små detaljer fungerer tegnebord best. Jeg har investert i en staffeli-lampe med dagslyspære for å få best mulig lys, og har pastellene plassert ved siden av meg. 
Alt klart for å gå i gang med den morsomme delen - og den kommer i neste innlegg! Sees da :)